Sjekk denne flotte bloggen her a! Meisebo Her er det mye flott å se på og les om :) Ta en titt da vel!
onsdag 11. april 2012
mandag 9. april 2012
Stjerne pynt
Prøver meg på et innlegg fra mobilen . Her får dere en liten titt på hva jeg holder på med. Hekler stjerner som skal bli vegg pynt på rommet til ei bitte lita prinsesse :)
mandag 2. april 2012
Et anderledes blogginnlegg..
Klokka 03.56 natt til i dag (20 februar 2012) ringte lillesøster, "Kom på Solvang!" Jeg heiv på meg klærne og ut i bilen, tror nesten jeg var fremme ( ca 1 km) før hun hadde sagt ferdig det siste ordet.
Stormet inn til min bestemor og bestefar, som vi kaller for mor og far.
Jeg visste at det gjaldt min bestemor, som har vært syk i noen måneder. Inn og ut av sykehus, en dag virket det veldig bra-den andre trodde vi at det ikke var noe håp.
Oppe på soverommet, drev min lillesøster og maserte mor på bringa. Jeg ringte 113, de holdt linja helt til ambulansen kom, og sa hva vi skulle gjøre. Det var til veldig god hjelp. Vi skulle legge henne ned på gulvet og ta hjertekompresjoner. Begynte med dette, samtidig som jeg sa at jeg trodde hun allerede var død. Selv om jeg trodde det, så fortsatte vi med kompresjoner, merkelig å tenke på egentlig, så naturlig dette føltes, sjøl om vi sikkert innerst inne visste...
Det var veldig godt når ambulansen kom og tok over!
Å få denne beskjeden om at mor var død, den har jeg ventet på i mange år.
Jeg har gruvd meg.
Når vi vokste opp, jeg og mine søstre, så var det bra noen få meter bort til mor og far. De var og er de beste besteforeldre dere kan tenke dere! De stilte opp for oss, og var der hele tiden. En stor plass i livet vårt er plutselig tom.. Som min bestefar sier; Det var a mor som var hjørnesteinen i familien!
Når denne dagen skulle komme, så er det veldig godt å tenke på at jeg var der - sammen med dem jeg er så glad i.
Nå var dagen her, at noen skulle si; a mor er død. Tida sto stille, du tror aldri at livet skal bli det samme. Mor sa til meg på sykehuset; " å, de kjemm full tell å glømme meg" (vet ikke helt samtale tema, men hun sa det med en fleipete tone) Aldri , sa jeg. ALDRI glemmer vi den beste bestemora !
Når jeg skriver ferdig dette blogg innlegget, har det gått vel 1 måned. Hvor har dagene blitt av? Har vi skjønt det? Jeg vet ikke helt om jeg har det.. Men dagene og livene går videre, det må jo bare det.
Ta hvertfall vare på de du er glad i, bry deg om dem. Si det til dem, og gi dem en klem hver gang du ser dem - det er ingen som vet når det er forsent!
Stormet inn til min bestemor og bestefar, som vi kaller for mor og far.
Jeg visste at det gjaldt min bestemor, som har vært syk i noen måneder. Inn og ut av sykehus, en dag virket det veldig bra-den andre trodde vi at det ikke var noe håp.
Oppe på soverommet, drev min lillesøster og maserte mor på bringa. Jeg ringte 113, de holdt linja helt til ambulansen kom, og sa hva vi skulle gjøre. Det var til veldig god hjelp. Vi skulle legge henne ned på gulvet og ta hjertekompresjoner. Begynte med dette, samtidig som jeg sa at jeg trodde hun allerede var død. Selv om jeg trodde det, så fortsatte vi med kompresjoner, merkelig å tenke på egentlig, så naturlig dette føltes, sjøl om vi sikkert innerst inne visste...
Det var veldig godt når ambulansen kom og tok over!
Å få denne beskjeden om at mor var død, den har jeg ventet på i mange år.
Jeg har gruvd meg.
Når vi vokste opp, jeg og mine søstre, så var det bra noen få meter bort til mor og far. De var og er de beste besteforeldre dere kan tenke dere! De stilte opp for oss, og var der hele tiden. En stor plass i livet vårt er plutselig tom.. Som min bestefar sier; Det var a mor som var hjørnesteinen i familien!
Når denne dagen skulle komme, så er det veldig godt å tenke på at jeg var der - sammen med dem jeg er så glad i.
Nå var dagen her, at noen skulle si; a mor er død. Tida sto stille, du tror aldri at livet skal bli det samme. Mor sa til meg på sykehuset; " å, de kjemm full tell å glømme meg" (vet ikke helt samtale tema, men hun sa det med en fleipete tone) Aldri , sa jeg. ALDRI glemmer vi den beste bestemora !
Når jeg skriver ferdig dette blogg innlegget, har det gått vel 1 måned. Hvor har dagene blitt av? Har vi skjønt det? Jeg vet ikke helt om jeg har det.. Men dagene og livene går videre, det må jo bare det.
Ta hvertfall vare på de du er glad i, bry deg om dem. Si det til dem, og gi dem en klem hver gang du ser dem - det er ingen som vet når det er forsent!
Abonner på:
Innlegg (Atom)